tirsdag 4. desember 2012

Nekt, nekt, nekt.


Nei, nei, nei. Vil ikke høre, vil ikke høre. De lyver, de konspirerer, de vet ikke hva de snakker om. Jeg vet bedre enn dem alle sammen selv om jeg ikke vet noen ting og har null utdannelse på feltet. De samarbeider om det, alle ti-tusenvis av dem, over hele verden. Geologene, klimatologene, zoologene, biologene. De er sammen om det alle sammen. Alle 97% av dem. Fra alle de forskjellige forskningsgrenene. Eller så overser de noe som bare jeg har vært smart nok til å tenke på. Ja, de tenker ikke langsiktig nok. Det må det være. Nei, forresten. Sola. Den er jo varm. Den har de sikkert ikke sjekket de siste 30 åra. Eller så er de betalt av Jens og Kristin. De er betalt av noen som lager solcellepaneler. De er frimurere som er ute etter å kontrollere oss. De er bare ute etter penga mine. Vil ikke høre, vil ikke høre. Jeg er ikke enig med andre ting venstresiden sier, derfor mååå dette være usant. Selv om det er forskere som sier det, ikke venstresiden. Jeg hører på forskere på alt annet, men ikke dette. De lager GPS`en min, brillene mine, medisinene mine, TV`en min, brannslukkern min, flyene jeg flyr, bilen jeg kjører, morsmelkerstatningen vi bruker. Men akkurat her hører jeg ikke på dem. Her går jeg med de 3% som sier det jeg vil høre. Jeg er skeptiker nemlig, og da kan jeg se bort fra alle bevis og bare si at de er "uskeptiske". For hvis jeg hører på dette vil det bety at jeg faktisk må forholde meg til det, og det vil jeg ikke. Nei, nei, vil ikke, vil ikke. 

"Det er vanskelig å få en mann til å forstå noe hvis lommeboka hans er avhengig av at han ikke forstår det ".
- Upton Sinclair, The Jungle

Palestinians and the Israeli Pillars of Support.


In social movement theory and research, we find the key to why international solidarity and political work is so important for attaining Palestinian goals. Simply put, there are limits to which tactics the Palestinians themselves can use successfully in a nonviolent campaign.

Some of the tactics, goals and insights of non-violent actions are widely agreed upon. As the leading scholar on the topic Gene Sharp so often reminds his readers; trying to weaken one`s adversary`s pillars of support is or should be one of the main focuses of most non-violent campaigns, in one way or the other. Or as the International Center on Nonviolent Conflict puts it: to undermine an opponent's sources of power”. Another key insight is that any power held in a society, be it by institutions, companies or dictatorial systems, is held as a result of the consent and/or obedience of that society`s population. These are two of the main talking points repeated again and again in classes, seminars and discussions on nonviolent conflict. And this is where a major problem for the Palestinian population comes into play (specifically the Palestinian population situated in the occupied territories).

                As inhabitants of an occupied territory, a territory that the Israeli state is not dependent upon for its economic success or security, the population has only the potential to minimally affect these pillars of power by disobedience, disruption or withdrawal of consent. There is no way to effectively affect industry, economy or infrastructure inside Israel proper through noncooperation from such a position. They can go on strike as much as they want inside Gaza and the West Bank, without much disruption to the Israeli economy. They cannot stop factories, disrupt telecommunications or make serious dents in the Israeli economy through boycotts. There have been attempts at disrupting transportation between the illegal Israeli settlements inside the West bank, an attempt it would be very interesting to see an expansion of, but this is not of crucial importance to the Israeli state as such. Among the widely used and very successful 198 methods of nonviolent action compiled by Sharp, there is simply a huge number that cannot be effective for the specific case of the Palestinians. I would estimate that some 75% of them would have little or no successful application. These methods are assembled under the following rubrics:

-          Methods of Social Noncooperation
-          Methods of Economic Noncooperation (Economic Boycotts and Strikes)
-          Methods of Political Noncooperation
-          Methods of Nonviolent Intervention

         A third key point, much described in Chenoweth and Stephan`s brilliant “Why Civil Resistance Works”, is the importance of security or army personnel defections. This has proved to be of utmost importance in many nonviolent campaigns. But this is also very difficult to achieve for the Palestinians. The security forces are in this case not of the same society as the opponent. The Serbian protest movement OTPOR could tell the police that they were of the same society and had the same goals; this would prove more difficult for the Palestinians to do effectively. In this case, a soldier’s father or mother will not show up to protest at a rally that the security forces are to disband. They will not be forced to arrest their own neighbors or colleagues, as could be the case in the Philippine or the Soviet era movements. And where should they defect to? Should they move into the Palestinian parts of the West Bank? Hardly likely. The brilliant group Breaking the Silence is the closest we come to “defection” in this case. This group of ex-soldiers spends their time explaining what it is like to be an Israeli soldier in the occupied territories, and what kind of work they have been set to do. They have been effective in this work, and demand respect for their difficult actions.


   

    
The best arrow in the quiver of the Palestinians with regards to tactics is to expose the brutality and unfair nature of the occupation, as so many Palestinians bravely do and have been doing for a long time. Under this headline, there are a multitude of options. Marches, sit-ins and disruptions within the occupied territories and on settler land being among them. And this may be the most important nonviolent weapon available in this situation, as it slowly eats away international political support for the occupation. The reactions to the treatment of Palestinians in general, and especially in periods such as the mainly nonviolent First Intifada, demonstrate this. The brutality of the Cast Lead “operation” and the boarding of the Freedom Flotilla, of which I was a part, have been key in raising protests and changing the international political climate in recent years. Sadly, it demands the focus and unbiased conduct of the media. This latter part is not in place at the moment, even though signs of improvements can be seen. There are also many films coming out of the Palestinian community right now, bypassing the sensationalist nature of most news media. Some of them are very effective, and the digital fight being waged on media like twitter, Facebook and YouTube is being fought extensively. The resources available are off course, when compared to those of the Israeli state, minimal. But it is safe to say, both taking the long view and considering developments in the last few weeks, that political feeling about the situation has changed in most Western countries over the past decades, and this is largely due to the Palestinian people’s ability and passion in explaining and showing their plight. But exposing brutality can be painful and dangerous, as you have to expose yourself to that brutality to show it. This was in the forefront of the thinking behind the American Freedom Rides project, as they knew what was waiting for them in the Deep South of Mississippi and Alabama.


The problem here is off course that the main pillars of power for Israel are situated inside Israel proper and in the financial and political ties between Israel and the EU and the US. In the UN Security Council, The US has vetoed no less than 32 resolutions potentially affecting Israel, and the financial aid from the US is about 3 Billion USD every year. Exports from Israel to the European Union are about the same as to the US. How can the Palestinians, situated as they are, affect these pillars? How can they affect them with strikes, sit-downs, withdrawal of support or political and societal noncompliance? This is a very tough question to answer, and it would prove difficult even with large strides in effectiveness of leadership and training in nonviolent tactics. So the main reason for this piece is to demonstrate the importance of international activism in solidarity with the Palestinian people, and the crucial work that has to be done to affect our own governments, as we as activists have better access to these pillars. We can disrupt industry, we can affect media presentations, we can put political pressure where it should be applied. Any fight for freedom is best fought by the affected people themselves, and the nonviolent work being done on the part of the Palestinians is effective and courageous. But in this case I think it is safe to say that we need to step up to the plate and help pull the wagon along.  

Just to make two things very clear; this is not to advocate violent resistance as a substitute for nonviolence. The moral justification for violent defense on the part of an occupied population can of course be discussed and/or defended. But as a tactic, it holds little promise of success in this case, and I hope it will diminish. In my view, the gradual, never ending Israeli takeover of Palestinian territories depends very much on the perception that there is a violent opponent to deal with, and it would be a good thing if this excuse could no longer be used. In affecting the pillars of support, namely the West, this is a key point. This and the exposing of the situation that only the Palestinians can give us to work with against our own governments. Neither am I advocating Palestinian inaction, even though I know I may sound pessimistic in what I write here. And I`m sure there are many, many things that can be done that have gone untested. Either way; if this situation will ever find it`s solution, it will be done with Palestinian political and grass roots based work front and center. And please remember the words of IDF Major-General Amos Gilad: “We don`t do Ghandi very well”. Samoud!

torsdag 22. november 2012

To (og en halv) enkle utfordringer til Israelvenner

Det er en del etablerte "sannheter" når det kommer til Midtøsten. Forbausende ofte er de imidlertid litt shaky når det kommer til empiriske bevis. De to store stridsspørsmålene er ofte disse:

1. Hvem er det som angriper (og dermed; hvem er det som forsvarer seg)?
2. Hvorfor er det så voldsomt mange flere Palestinere som blir drept?

For å illustrere det siste spørsmålet; i de siste fiendtligheten er drapstallene ca. 30:1. Tar man årene mellom denne konflikten og forrige konflikt i 2008 - 2009 er tallene 271:0. Ganske slående.


Fra Israelvennenes side er det to påstander som går igjen. For det første er det alltid Palestinerne/Hamas som begynner, og Israel som svarer. Og drapstallene er fordi Hamas (eller evt. hezbollah) gjemmer seg bak sivile. Så her er to enkle utfordringer til deg som hevder dette:
 
Har du noen troverdige tredjeparts kilder for det du hevder? Det er to ting jeg har lett etter uten å finne; en troverdig tredjepartskilde som viser at det er overveiende Palestinerne som starter fiendtligheter; en troverdig tredjeparts kilde som demonstrerer at Hamas eller Hezbollah bruker sivile skjold systematisk.
Jeg finner nok av det motsatte. Her er bl.a. en rapport fra National Academy of Sciences som tar for seg lengre perioder, og kommer frem til at bildet av Palestinere som stadige angripere ikke holder vann. Her er linken til den på MIT:

http://dspace.mit.edu/handle/1721.1/64938

En rapport fra US Army War College som ikke finner at Hezbollah skjuler seg blant sivile. Som du kanskje husker var det dette som ble brukt som unnskyldning for å drepe hauger med sivile i Libanon i 2006. Studien baserer seg på intervjuer med Israelske soldater (men du har kanskje noe kilder som de ikke har?):

http://www.strategicstudiesinstitute.army.mil/pubs/display.cfm?pubID=882

IDF soldater sier stort sett det samme etter sine oppdrag i Gaza. Jeg finner mange rapporter som støtter disse to rapportenes resultater. (Bl.a. fra Amnesty og Human Rights Watch, men jeg vet at Israelvenner sjelden bryr seg om slike organisasjoner.) Men jeg finner ingen som støtter ditt syn på det, bortsett fra løsrevne avisartikler med påstander. Har du noe å vise til? Kan du diskreditere de to kildene jeg oppga? Argumentene dine må jo være bygget på noe annet enn "alle vet det" eller "Israel sier det"?  Dette er en utfordring jeg har gitt til mange nå, men jeg får aldri noe skikkelig svar.
Jeg har ikke vært der nede og undersøkt disse tingene, og det er jeg ganske sikker på at ikke du har heller. Men en god del andre har det. Da burde du kunne finne noen som backer opp uttalelsene dine. Det er alt jeg ber om.

Lykke til med letingen.

Espen

PS. Jo, en ting til: Jeg sier her og nå, klart og tydelig, at "Israel har rett til å forsvare seg selv". Alle folk, fe, nasjoner og individer har den retten. Kan du som støtter Israels bombardementer like klart og tydelig, uten forbehold og tillegg si: "Palestinerne har rett til å forsvare seg selv"? Jeg ser det så ofte på trykk, og det hadde vært deilig å se det bare èn gang.

søndag 21. oktober 2012

Hvorfor Palestina? 11 svar.


Vi som jobber med Palestina-saken blir ofte avkrevet svar på hvorfor det er akkurat den saken som opptar oss, og ikke alle andre. Det er jo situasjoner som er verre, blir vi fortalt. Merkelig nok blir vi ofte avkrevet dette svaret av to kategorier personer; de som ikke gjør noen ting med noe som helst, og de som bruker all sin tid på å forsvare Israel men ikke føler at de må gi et svar på det samme spørsmålet. Det er imidlertid et betimelig spørsmål som fortjener svar, og her er mitt forsøk. Legg merke til at dette er et personlig innlegg, som ikke representerer noen organisasjoner.

1.      Ansvar: Hvorfor er ALT vårt ansvar? Hvorfor er det ansvaret til de få som allerede bruker tiden sin på noe annet enn å tjene penger til seg selv, å engasjere seg i alle verdens problemer? Det er nå en gang slik at de fleste som kommer med disse «beskyldningene» ikke akkurat utmerker seg i menneskerettskamp rundt omkring. Det kommer veldig ofte fra sofakroken eller fra et komfortabelt kontor med air condition. Hvorfor er det ikke ansvaret til de som ikke allerede er aktive å stable på bena en Ship to Syria? Hvis det er så ille at vi ikke gjør det, hvorfor gjør ikke Med Israel for Fred det i samarbeid med FpU? Det ville jo vært fantastisk, og jeg er sikker på at vi kan hjelpe til med våre erfaringer. Dere ville hatt vår soleklare støtte. Stå opp og stå på!

2.      Verste: Hva er verdens verste konflikt? For det må vi jo bestemme her, når det er feil å jobbe med alle andre konflikter enn den ene som til en hver tid er verst. Er det Kongo eller Syria? I så fall må jo alle som jobber med alle andre konflikter slutte med det og konsentrere seg om Kongo, ellers beviser de jo at de ikke har rent mel i posen. Så ingen kan jobbe med NOMA-bekjemping, økonomisk urettferdighet, HIV/AIDS i Afrika, vannrensing i indiske landsbyer, støttetelefoner for voldtektsofre, jordskjelvofre på Haiti eller demokratikamp i Nord-Korea. Etter logikken til våre kritikere (og Dagbladet), er det alle disse menneskenes plikt å slippe det de har i hendene og jobbe med Kongo eller Syria (helt til det dukker opp noe annet som er enda verre).

3.      Politikk: Alle som jobber med solidaritetsarbeid blir konfrontert med dette spørsmålet fra tid til annen, og da helst fra de som vil at de skal slutte med det. Kunne ikke f.eks. Assad brukt det samme argumentet? «Hvorfor fokusere på oss, det er verre i Kongo? Hvorfor hater dere syrere? Er dere kjøpt av Amerikanerne siden dere ikke jobber med Kongo?» Kunne ikke Sørafrikanerne sagt det samme for noen år siden for å bli kvitt plagsomme anti-apartheid aktivister? Jeg er sikker på at det på diverse tidspunkter under den kampen var andre humanitære kriser som var verre i rene tall, så hvorfor fortsatte de sin hatkampanje mot Sør-Afrika? Hatet de hvite?
Brevdue med bildemateriale sendes ut fra Estelle rett før bording, 23. Oktober 2012.

4.      Tid: Israel/Palestina-organisasjonene er bygget opp gjennom 6 tiår, på begge sider. Det er derfor de er i stand til å gjennomføre prosjekter som Freedom Flotilla. Er det noen som tror at man kan stable på bena slike prosjekter på kort tid hver gang det dukker opp en ny (og kanskje verre) krise?

5.      Ansvar II: Vi har faktisk er større ansvar i Israel/Palestina-konflikten enn i de fleste andre. Våre vestlige regjeringer har støttet maktmisbrukeren i denne konflikten i mange år, og deres okkupasjon skjer under vår skygge. Dette gjelder ikke i samme grad i Syria og de fleste andre konflikter. Det er enkelt å kritisere andre, det er verre å løse sine egne feilgrep.

6.      Påvirkning: Freedom Flotilla er ikke først og fremst en direkte-humanitær aksjon, (selv om den er det også) Den er i hovedsak politisk selv om vi stadig blir omtalt som rent humanitært. Dette er noe vi har gjentatt til det kjedsommelige, og det har vært i all vår litteratur siden dag én. Det er slik vi kan øve innflytelse på konflikten, gjennom politisk arbeid. Har vi den samme effekten i Syria? Ville Assad latt seg politisk påvirke av at Estelle satt kursen mot Lathakia? Nei, så hvorfor skal vi gjøre det? Vi som organisasjoner anser oss å ha en større sjans for å gjøre faktiske påvirkninger på Israel/Palestina-konflikten.

7.      Glemmes: Skal enhver konflikt glemmes når det dukker opp en annen? Hva er da sjansen for å få utført noe som helst som tar lenger tid enn vårt felles ADD mediebilde krever?

8.      Størrelse: Israel/Palestina-konflikten handler om mer enn bare Israel og Palestina. Den er en hjørnestenskonflikt som står midt mellom mye antagonisme mellom to store sivilisasjoner. Vekten av konflikten undervurderes ofte ved utelatelsen av denne innsikten.

9.      Feil: At organisatorene bare jobber med Israel/Palestina er direkte feil. Det er veldig mange av hoved organisatorene som også jobber med andre situasjoner, som andre land i Midtøsten, Tahiti, arbeidsorganisasjoner i Asia, klimaspørsmål og lignende. Gjør for øvrig du som kritiserer oss det samme? Det faktum at dere ikke vet om det vil ikke si at det ikke skjer.

10.  Prioritering: La det være helt klart: Det finnes situasjoner som er verre enn Palestina. Men ettersom konflikten faktisk er 6 tiår gammel er mediagruppene, på begge sider, flinke til å tilrive seg oppmerksomhet. Men det faktum at andre situasjoner ikke får nok oppmerksomhet er rett og slett ikke vår feil. I stedet for å flytte fokusen fra Palestina til Syria, kanskje vi skulle flytte fokusen fra Paradise Hotel til Syria? Eller fra Sex and the City til Kongo? Eller fra Tippeligaen til vannmangel i Sub-Sahara Afrika? Take your pick.

11.  Gjentagelse: Les punkt 1 én gang til.

lørdag 22. september 2012

Hjelp, hjelp! 0.003% av den muslimske verden er veldig, veldig sinna!


Det er lett å fordømme de hysteriske reaksjonene på den hysteriske filmen «Innocence of Muslims».  Jeg er med på det. Det er steinaldersk, infantilt og viser en enorm usikkerhet, samt en tendens til vold som ligger og koker like under overflaten. Det er også, i hvert fall for min del, lett å si at Fabian Stang var litt pinglete da han stod foran byens muslimer for å ta avstand fra filmen uten å være enda mer beinhard og krystallklar på at dette er et ytringsfrihetsspørsmål som ikke er åpent for kompromiss i den vestlige verden. Men så begynner det enkle bildet å rakne litt.


Whops. Legg merke til at til og med 0.01-tallet er feil.
En del mennesker forsøker nå å komme gjennom den voldsomme buldringen fra våre medier og deres dekning av saken, som så ofte fokusert på voldelige opptøyer og ingenting annet. Det blir f.eks. pekt på hvor fantastisk liten den er, denne delen av den muslimske verden som hevdes å representere helheten. Her er noen interessante tall.

Vil ikke dette si, alle dere der ute på ytterste høyre fløy, at Blitz representerer Norge som helhet? Jeg mener, hvis Blitz skulle dukke opp på internasjonale TV-skjermer fra en demonstrasjon i Oslo ett sted, så ville vel de utgjøre noe lignende når det kommer til representasjon i rene tall? Eller enda verre; neste gang det holdes en pro-Palestinsk demo i Oslo, kan vi jo trygt anta at den speiler deres egne meninger, kan vi ikke? Jeg må minne om at det å dømme folk etter forskjellige standarder er den Bibelske definisjonen på hykleri. Ikke at jeg tror på den sånn generelt, men.

To andre storyer kommer ut fra Benghazi, men bare for de som er villige til å lete litt. Dagen etter drapet på den amerikanske ambassadøren i byen kommer det et stort antall bilder av vanlige folk (du vet; de ikkeeksisterende moderate muslimene), som uttrykker sin misnøye med protestene og sin sorg over ambassadørens død. Han var tross alt meget engasjert i den Libyske frigjøringskampen. Flere eksempler på dette kan finnes her:


I går kom det også inn rapporter fra samme by om store folkemasser som demonstrerte mot de væpnede bandene og deres overgrep. Blant annet ble hovedkvarteret til Ansar al Sharia stormet. Bakgrunnen for stormingen var misnøye med demonstrasjonene og volden etter Muhammed –filmen. Her er to fremstillinger, en fra CNN, en fra Al Jazeera English:




Dette har ikke vært til forsvar for de demonstrasjonene som har kostet liv eller til religiøs hårsårhet generelt. Heller ikke for de som har planlagt dette så godt. Det har heller ikke vært for å utfordre den ytringsfriheten vi absolutt må verne om. Men folkens; ta en valium. Foreløpig. For det kan eskalere, dette her. Hvis de rette (gale) personene i Midtøsten benytter seg av dette politisk, kan det komme ut av kontroll. vi ser også fremstøt i Statene fra anti-muslimske krefter som nå kjører på med reklamekampanjer og lignende som kan gjøre det verre. Vi får ikke håpe det. For ytterligere meninger om film-bråket:

torsdag 13. september 2012

Når to tullinger sloss.


Hvis du skulle være så uheldig å se to menn sloss på gaten, er du fristet til å konkludere med at den ene er en engel og den andre en djevel? Eller kan det være to tullinger? Kanskje to veldig greie fyrer som har hatt en misforståelse? Eller kan det, som det oftest er med folk, være litt godt og vondt i begge to? Det virker som en naturlig slutning å trekke, og jeg skulle ønske folk tok den varianten litt oftere når det gjelder utenrikspolitikk.
I tilfellet «Muhammed-tegninger Part 2» som utspiller seg i Midt-Østen akkurat nå, tror jeg imidlertid vi kan si at det faktisk er to tullinger som er i tottene på hverandre. Det er fristende å tro at hard core høyrevridde religiøse tullinger i USA og Israel har et nært samarbeid med religiøse fanatikere i muslimske land. Det virker altså som om en gjeng semi-profesjonelle provokatører med kameraer tilgjengelig har forsøkt (og lyktes) i å få hysteriske fanatikere som ikke tåler å bli fornærmet til å ta livet av noen som ikke har så mye med saken å gjøre. Igjen. Det høres veldig kjent ut, ja. Provokatørene (Hvis du vil ha en grundigere gjennomgang av hvem det ser ut til å være: http://www.nytimes.com/2012/09/13/world/middleeast/origins-of-provocative-video-shrouded.html?_r=1&smid=fb-share) serverer en lang flat ball inn, og ekstremistene tar den og løper. Begge sider får det nøyaktig som de vil. Provokatørene vil ha islamistene til å demonstrere volden de er så glade i å utøve, og islamistene vil ha kaos i maktbalansen. Tror du de sender hverandre julekort også?  

Misforstå meg rett; ingenting som kan trykkes i en avis eller filmes med et kamera rettferdiggjør i mine øyne det som gjøres i Kairo og Benghazi nå. På et eller annet tidspunkt i vår evolusjon må det da være mulig å reagere på tiltale med noe annet enn brannbomber og skarpe skudd. Men jeg ser altså ikke helt poenget med filmer av denne typen. Jeg er helt for religionskritikk. Historisk sett er det kanskje den viktigste delen av ytringsfriheten vår, og den friheten må vi skjerme om med alt vi har. Og jeg håper venstresiden i dager som disse husker sine krangler med våre egne religiøse samfunn opp gjennom tidene. Vår egen kirke er tross alt så tannløs som den er (og takk for det) på grunn av en enorm kollisjon med vitenskap og modernitet hvor den nå litt for tolerante venstresiden har spilt en stor rolle. Men denne filmproduksjonen har ingenting med religionskritikk å gjøre. Den har null konstruktivt å melde, den er ment for å lage bråk, og det klarer den.

Det er to ting til som virker åpenbart. Disse demonstrasjonen, i likhet med demonstrasjonene som kom etter Muhammed-tegningene, er vel regisserte og planlagte. I det forrige tilfellet tok det flere måneder før bråket startet, og det ble til og med plusset på et par egne tegninger som aldri var blitt trykket i noen avis. I dette tilfellet ser det ut til å være timet i forhold til den Amerikanske ambassadørens tilstedeværelse. I tillegg blir vesten ofte beskyldt for å ikke forstå resten av verden. I dette tilfellet ser vi det motsatte. Etter Muhammed-tegningene ble den danske statsminister besøkt av flere offisielle representanter fra de fornærmede land som krevde at han tok kontroll over hva avisene i hans land trykket. Snakk om å ikke forstå samfunnet man snakker til.

Det er et uttrykk som lyder omtrent slik: Når elefantene kriger er det gresset som lider. Her er noen meldinger fra «gresset», altså innbyggere i Benghazi, som jeg håper mange får med seg:

http://www.buzzfeed.com/jtes/12-photos-of-benghazi-citizens-apologizing-to-amer

fredag 18. mai 2012

AP bak verdensomspennende konspirasjon. Eller?


Vi ser at AP i disse dager opprettholder sitt grep om verdens medier ved å faktisk snakke åpenlyst om 22. Juli og dets ofre. De er blant annet på lumsk vis i ferd med å gjennomføre en «rettssak» for slik å holde fokus på hendelsen lenger enn nødvendig mens de suger sympati ut av folket. Vi har hørt fra vel informerte kilder at så mye som 60% av landets pressefolk er blitt truet med både sparken og profesjonell utfrysing fordi de ikke automatisk gjentar hver time de hemmelige memoene som sirkuleres fra de mørke korridorer i AP`s HK. Det samme gjelder alle meningssider og kommentarfelter i landets aviser, hvor alle tilsynelatende kritiske stemmer egentlig er fra AP`s propagandaministeri, hvor man jobber hardt med å legge ut falske meldinger og kronikker for å gi et falskt skinn av ytringsfrihet.  Og nå er selve symbolet på denne manipulasjonen, rosen, genetisk manipulert over generasjoner av evolusjon spesifikt for dette formålet, i ferd med å krype inn i konflikter verden over. Vi finner til og med gamle bildebevis på forberedelser gjort for å teste rosens gjennomslagskraft som en blomst som kan brukes i følelsesladde situasjoner.


Tidlig kommunistisk testkjøring av rosens gjennomslagskraft.
Tipper Torvald var begesistret.
Selvfølgelig stammer prosjektet opprinnelig fra Kina; kommunismens høyborg og treningsfelt for alle AP`ere. Deres fremste ønske er jo en norsk kulturrevolusjon med Jens som Mao. Bli kvitt all gammel kultur og erstatt den med ny, moralsk forkvaklet kunst og propaganda. I Kina mistet rosen litt av sin prestisje da det viste seg at Mao hadde en nevø som kjente en gutt som en gang sa noe negativt om denne blomsten, og den måtte derfor skrapes. Det er imidlertid ikke funnet noen negativ «dekning» av rosen i Stoltenberg-dynastiet, og blomsten sees fremdeles som ren i Norge.

En sammenblanding av rosen og
Islamsk ekstremisme, her i Tunis.
Hvor skal det ende? Vi avventer
rosemalte moskeer i Oslo.
Rosen er mye brukt under den Arabiske våren, og dette er jo naturlig ettersom det er AP`s høyeste ønske og våte politiske drøm å forvandle Norges befolkning til en Koran-studerende mengde maskiner som heller alle sine surt opptjente penger direkte ned i lommene til vel etablerte AP`ere for prompt overføring til kontoer på Cayman-øyene. Som vi alle vet er jo rosen historisk sett et totalt unaturlig uttrykk for følelser og drømmer i den menneskelige opplevelse. Det er derfor åpenbart at AP står bak denne eksplosive veksten av bruken av rosen på globalt nivå, og vi har gravende reportere plassert på AP sine mistenkelige kontakter i rose-forhandlernes skitne underverden.
I det siste, kyniske forsøket på å spre sin merkevare til utlandet kuppet en gruppe undercover-AP`ere en stor demonstrasjon i Sarajevo for kort tid siden. Stoler var satt ut i en gate i Sarajevo for å markere de drepte i deres tidligere konflikt. Og hva ser vi på stolene? Roser! Noen røde og noen hvite, akkurat som i rosemarkeringene her i Norge som AP gjennom sitt nettverk hemmelighetsfullt organiserer fra bak de roserøde tepper. Skamløst! Hva kan gjøres for å stoppe dette misbruket? Det er jo tydelig at rosen her misbrukes på det mest manipulative, politiske vis. Men hvordan skal en utskjelt og forfulgt opposisjon klare å reise seg mot en slik brutal overmakt og ta blomstene tilbake? Her til lands er det jo tukthus, korporlig avstraffelse og risiko for henrettelse hvis man ikke synger den offisielle, AP-styrte sangen. Jeg kjenner mange som er helt sikre på at de er i fengsel akkurat nå for noe de har sagt, uten at vi er istand til å finne bildemateriale på det. Men hvor mange av oss har ikke påpekt at Norge er det nye Nord-Korea, bare for å bli ledd ut av den hjernevaskede, gemene hop som mener vi overdriver bare fordi påstanden vår ikke har noe som helst med virkeligheten å gjøre? Men de skulle bare visst. Snart står Jens på døra med håndjern og løkke og spør etter pengene dine. Og da blir det bare Koranen du har tilgang til i cella. (Og så håper jeg sarkasmen er tydelig nok i denne posten.)
AP er ikke bedre enn at de rekrutterer barn i sitt
kyniske, politiske spill. Hadde denne stakkars jenta
bare visst hva hun bidro til.

mandag 7. mai 2012

Til Mona Levin; Den nye antisemittismen, fra en som stadig blir kalt antisemitt.


Det er noe galt med bildet her. Blir man kalt antisemitt befinner man seg plutselig i en veldig stor sekk av andre som er blitt kalt det samme. Sekken inneholder reelle antisemitter, nynazister, religiøse fanatikere av flere slag, folkemordere og drapsmenn. Kjente og ukjente navn med både store og små historiske forbrytelser bak seg. Sekken inneholder imidlertid også Desmond Tutu, Nelson Mandela, Jimmy Carter, Redd Barna, Norsk Folkehjelp, Amnesty International, Human Rights Watch, Verdens Helseorganisasjon, alt annet som kan krype og gå av internasjonale menneskerettsorganisasjoner, FN`s menneskerettsråd, Obama (av alle ting) + en stor gruppe jødiske intellektuelle, historikere og aktivister samt mange mainstream politikere. Det er rett og slett gått inflasjon i ordet. Ordet i seg selv er i ferd med å miste sin historiske vekt, og det er en tragedie. Her vil jeg påstå at man finner mye av grunnen til at anklager om antisemittiske holdninger og handlinger blir feid under teppet, hvis så er tilfelle. Jeg godtar også påstanden om at det kan ligge en litt kvelende politisk korrekthet bak i noen tilfeller. Men jeg tror, i de tilfellene det måtte skje, at det kommer mer av at folk har hørt denne påstanden brukt på så feil måter over så lang tid at det rett og slett ikke biter lenger. Og som sagt; det er en tragedie. Men jeg håper du også ser, Mona Levin, at begrepet blir utvannet når du selv sier til TV2 at «hatet lyser ut av øynene» til Kåre Willoch som den jødehateren han er når han snakkerom Israelsk politikk (1).

                Jeg beklager også to andre ting, Mona Levin;

a)      Du har ingen særretter her. Ingen har opplevd det samme som de Europeiske jødene opplevde, det er helt riktig. Og det er mange ting som gjør den hendelsen spesiell. Men ingen har heller opplevd det samme som Tutsiene i Rwanda i 1994, Armenerne i 1915, kommunistene/bøndene på Timor, befolkningen i Kambodsja under Røe Khmer, befolkningen i Øst-Pakistan, Hereroene i Namibia eller befolkningen i Darfur. Alle er unike tilfeller. Alle har sine egne dynamikker. Men jeg mener Elie Wiesel har feil når han setter Holocaust utenfor resten av den menneskelige historie. Det er grunnlag for å sammenligne, og det blir litt uggent å rangere dem mot hverandre.

b)      Du får ikke slettet linken til diskusjonene om Israel. Det beviste du selv under debatten på Litteraturhuset i dag. Det er ingen vei utenom, og det er det flere grunner til. Her finner vi et eksempel på hvor vrient ordet er blitt; den Israelske regjeringen krever av Palestinerne at de skal anerkjenne Israel som en jødisk stat. Israel blir, av Israelere, nærmest konsekvent omtalt som den jødiske staten. Men skulle f.eks. jeg, som Palestinaaktivist, bruke begrepet «den jødiske staten» i en debatt, så ville jeg med en gang bli stemplet som antisemitt. Hvis en Palestiner, som blir avkrevet en erklæring om at Israel er en jødisk stat og som har levd hele sitt liv i en flyktningeleir på grunn av Israelsk politikk, finner på å kritisere Israel som en jødisk stat, så er det nærmest et bevis på hans ønske om å sette i gang et nytt Holocaust. I en slik situasjon er det bare ikke mulig å skille de to tingene fra hverandre, selv om jeg så inderlig skulle ønske at det var det.


Og så en ting du kanskje vil finne overraskende fra en fyr i min posisjon; jeg er ikke overrasket hvis det viser seg at økende innvandring fra Midtøsten bringer med seg en viss stigning i antisemittisme til Norge. Jeg har hørt det selv i noen tilfeller. Ikke fra innsiden av aktivistmiljøet, men fra enkeltpersoner utenfor og i en kort periode som vikar i en Osloskole. Jeg holdt for eksempel på å eksplodere da jeg hørte en hjelpelærer forklare en gjeng 4. klassinger ute på gangen hvem som egentlig stod bak 9/11 (Bush, for det meste). Jeg opplever her at det er en salig miks av rettmessig kritikk mot staten Israel, nye og gamle konspirasjoner samt det religiøse aspektet. Men igjen mener jeg at problemet er sterkt overdrevet. Jeg har for eksempel ikke hørt ting av denne typen fra de Palestinerne jeg kjenner eller har snakket med.  Jeg har forøvrig også hørt fra en Pinsevenn at det var jødene som startet 2. verdenskrig, så her er kommer det ting fra forskjellige hold.

En kjapp titt på kommentarfeltene til Jerusalem Post vil for øvrig avsløre nøyaktig lignende holdninger fra mange Israelere, men da rettet mot muslimer, Palestinere eller arabere. «Gas the arabs», står det på en vegg i Hebron, og holdningen er ikke noe mindre stygg når den kommer fra den siden, selv om historikken ikke er den samme. Israel har en del opprydning å gjøre i sin egen befolkning, det merket jeg personlig under min korte periode som fange i landet.  Hvordan hadde forresten verden sett ut uten religion?

Jeg er imidlertid, i likhet med en av kommentatorene på kveldens Litteraturhus-debatt, mer skremt over det voksende konspirasjonsmiljøet. Her er det så mye grums som henger sammen på så mange måter at det er en overveldende oppgave å få oversikt. Og det er helt riktig at det her er mye snakk om jøder. Sammenblandet med Illuminati, Frimurerlosjen, jordskjelvmaskiner, ikke-eksisterende planeter, giftutslipp fra fly og mange andre mer eller mindre komiske men samtidig skremmende ting. Her er jeg redd det ligger opptil flere kruttønner og venter. Ikke bare rettet mot jøder, «kulturmarxistiske landsforrædere» eller andre myndighetspersoner, men mot mange forskjellige mennesker. Ta en titt på Nyhetsspeilet, så kan man få en viss idé om hva det går ut på. Dette problemet krever en dedikert satsing fra skoleverk og media. Ikke med lærere som blir stående som spørsmålstegn når debattene om alle konspirasjonene settes i gang, men fra folk med god innsikt i de forskjellige teoriene. Det trengs for å tilbakevise påstander som settes frem av ungdom som er proppfulle av argumenter etter time på time med dette våset på nett, og som kan sine «beviser» på rams.

Så problemet er, sånn jeg ser det, reelt. Men meget, meget sterkt overdrevet og misbrukt. Og det er Israel-debatten som driver dette overforbruket. Det er ikke til å komme unna at den store sekken med folk som er kalt jødehatere jeg tidligere nevnte er så stor som den er på grunn av debatten om Israel, og der kan bruken av ordet bli rett og slett absurd. Du vet like godt som meg at det er en nærmest instinktiv tendens til å kalle folk som er kritiske til Israel for jødehatere. Jeg har opplevd det så mange ganger at jeg ikke har tall på det. Og det eneste jeg kan si er at det er feil. Men det er dessverre umulig å motbevise når det først er ytret. Jeg kan si som sant er; med unntak av viktigheten i å forstå det historiske bakteppet interesserer deg meg lite hvem som står bak Israelsk politikk. Hele befolkningen i Israel kunne vært utelukkende danske kopimaskinselgere, argentinske eiendomsmeglere, tyske kunstnere, muslimer, kristne, buddhister eller jøder. Det hadde ikke endret min kritikk av politikken som føres. Men det nytter lite å hevde dette. Så Mona, og Monas meningsfeller; slutt å bruke ordet der det ikke hører hjemme. Det ville hjelpe på i kampen mot det reelle problemet, som nå havner i skyggen av Israel-debatten. Hva skjer for eksempel når jeg om noen år tar med meg sønnene mine til Auschwitz og forteller dem om jødehat når de vet at det er noe faren deres stadig blir beskyldt for? Hvordan går jeg da frem for å forklare dem ondskapen i det hele?

  

(1)    http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/-kaare-willoch-er-rasist-og-joedehater-2509336.html

mandag 23. april 2012

Breiviks ikke-unike moralske univers.


Breiviks oppførsel i retten og rettferdiggjøring av sine handlinger er sjokkerende og rystende, men bør kanskje ikke være så overraskende for kommentatorer. Kanskje vi har en kommentator-mangel her. Vi ser eksperter på lov, rettspsykologi og politikk uttale seg. Vi ser avisenes fast ansatte kommentatorer klatre over hverandre for å uttrykke sjokk og avsky. Det er sikkert en renselsesprosess i det som kan være nyttig, men nå begynner det å holde. Det begynner også å holde med de små, irrelevante opplysningene om Breiviks penn og om armen hans hviler på benet eller bordet. Unntaket er kanskje Stefan Brunvatne i Aftenposten på mandag, som forsøker å balansere inntrykket fra rettssalen og helle litt kaldt vann i blodet på kommentatoriet. Ja, vi er alle rystet og sjokkert, men det ville også være nyttig å sette Breivik i et mer historisk perspektiv for å bedre forståelsen av hvordan han er så overveid og uberørt som han er. Å kommentere dette krever en annen type ekspertise, og den er tilgjengelig her til lands.

Breivik, trygg og stolt av
sin moralske overlegenhet.
Breiviks måte å vurdere sine egne handlinger er kjent for historikere innen politisk vold. Skjoldet han snakker om at han har skapt er ikke uten parallell i historien. Heinrich Himmler`s berømte Potsdam-tale til sine SS-folk er den perfekte illustrasjon. Her forteller Himmler sine soldater at han har sympati for dem; at her er en gruppe som virkelig vet hvor hardt det er når likene ligger i hauger; når man må skyte forsvarsløse i store antall. Og i tillegg, som salt i såret, blir man beskyldt for å være morder og brutal. Av ingen annen årsak enn at man ofrer seg for sitt folk og sitt land ved å gjøre denne grusomme men akk så nødvendige jobben. Her trengs et skjold. Vi må bli harde som Krupp-stål vi gutta i SS som har denne jobben, slik at vi kan beholde vår verdighet. Verdighet var viktig for Himmler, som straffer tyveri hardt blant sine soldater mens askeskyen står ut av pipene. Ulikhetene i ideologien er her irrelevant, det er idéen om å gjøre godt gjennom ondskap som er tema.

Et medlem av Hutu-militsen i Rwanda forteller avslappet om den dagen han og naboene endelig fant den 11 år gamle Tutsi-gutten de hadde lett etter i noen dager. Foreldrene hans var allerede drept, så de lurte på hvor han hadde gjort av seg opp til nå. Etter å ha slått ham i hodet med en rot-klubbe ble gutten levende begravet. Mannen husker å se den lille, fremdeles levende hånden hans stikke skjelvende opp av jordsmonnet. «Du er far, hvordan kan du gjøre slikt», er spørsmålet fra reporteren. «Det var jobben min. Vi gjorde det vi måtte. Det var en hard jobb, og vi var slitne når kvelden kom». Likeså dreper ikke Taliban mennesker vi ville sett på som uskyldige fordi de ikke har moral. De dreper fordi de har en egenkonstruert moral. Det er Guds vilje, så hvorfor skjule det? Hvorfor skamme seg? Det er ingen tilfeldighet at Breivik mener vi har ting å lære fra al-Qaida. Det er antagelig liten grunn til å argumentere moral med massemordere av denne typen; de mener selv de har den definitive versjonen av det. De vil samfunnets beste, koste hva det koste vil.

Drømmen om et rent og homogent samfunn, som oftest ligger til grunn for disse hendelsene, er langt fra unik. Spørsmålet om homogenitet er heller ikke eksklusivt for ekstreme bevegelser. Du finner den diskusjonen i grunntekstene til republikanismen, liberalismen og pragmatismen. Selv venstresidens filosof-kjæledegge John Rawls sloss med tanken; han ser at en viss grad av homogenitet er nødvendig, men vil ikke helt si det rett ut. Men i Breiviks radikale versjon går det galt. Mange har forsøkt, ingen har lykkes. Men det ville være naivt å tro at det ikke vil forsøkes igjen. Det som er spesielt i dette tilfellet er at Breivik kommer ut av ingenting. Vel, ikke ingenting. Men han har ikke et stort politisk rammeverk i ryggen. Når Røde Khmer forsøkte å føre sitt land tilbake til det de kalte År 0 - en renselse av sinn og sjel for hele befolkningen, en ny start, en utopisk renhet - eksisterte det et massivt forvarsel i form av en stor eksisterende politisk struktur. Den massive tømmingen av storbyer til et nytt liv på landsbygda kunne ikke forutsees som sådan, men den falt inn i en rekke av hendelser. Den dukket ikke bare opp en tilfeldig dag i slutten av sommerferien.

Ekspertise på disse spesifikke tingene er tilgjengelig. «Drømmen om det fullkomne samfunn» er skrevet av Øystein Sørensen, og Bernt Hagtvedt`s pensum i Folkemord og politisk massevold på Blindern er fullt av informative henvisninger som er direkte brukbare for å forstå ekstremistens tankegang. Jeg vil se mer av denne typen kommentatorer i media.
Spørsmålene til de som deler Breiviks selvkonstruerte ideologiske moral kan f.eks. være følgende; har denne typen rettferdiggjørelse av drap noensinne vært brukt av regimer eller personer som ikke nå sees på som skampletter på menneskets historie? Kan man finne en suksesshistorie for denne typen tankegang, et positivt resultat for de som utførte det? Breivik er kun unik i at han angrep alene og ut av en nesten usynlig tåke. Setter vi ham i en større sammenheng har det eksistert hundretusener av ham. Spørsmålet er om dette er noe vi noensinne vil få bukt med. Jeg tviler.

mandag 9. april 2012

"Kjentmannssyndromet"...

(kommentar til http://www.dagbladet.no/2012/04/08/tema/reise/belgia/charleroi/urban_safari/21023921/)

...kaller jeg det, når folk insisterer på at alt er verst akkurat der de bor. Jeg kom på navnet på biltur i Portugal, hvor svigers syntes alt det forfalne var så sjarmis. Ting som i andre land er sjarmerende og påkaller lengtende sukk (en litt sliten løshund på et gatehjørne, en forfallen og støvete fortausresteurant med dårlig service, en smilende tigger i filler) er der vedkommende selv bor et bevis på samfunnets forfall og en glimrende anledning til å kjefte på noen. Der nede er det sjarme og autensitet, her er det forfall og bevis på myndigheters udugelighet. Og den flotte kirken i Mosel-dalen, du vet den rundt svingen der med de fine trærne, den fikk deg til å gispe i beundring. Den samme kirken står opptil flere steder nede i Oslo, du har bare ikke giddet å legge merke til den. Location, location, location.

Kanellos, den etter hvert så legendariske
opprørshunden i Athen. Men han hadde vel
vært sjarmis her hjemme også? 
Colosseum falt nemlig ikke sammen av seg selv; det ble plukket fra hverandre for å skaffe byggematerialer til andre ting. Det samme gjelder til en stor grad Angkor Vat i Kambodsja. Selv hadde jeg brylluppsmiddagen min i en sinnsykt vakker og unik trebygning ute og skogen som for noen år siden ble foreslått nedbrent som en brannøvelse for det lokale brannvesen. Alle var så vant til det huset. Ingen så det lenger.

Så Oslo er den styggeste byen i verden. Nei, Bergen. Nei vent, Trondheim. Brussel? London? Moskva? Uansett hvor du selv bor er det styggest hvis du bare vil det hardt nok. Og hvis du flytter til en ny by kan du på relativt kort tid bestemme deg for at den ved nærmere ettersyn er enda styggere. Helt til du flytter igjen. Selv har jeg sett styggere byer enn her jeg bor i Belgia, Hellas, Filippinene og Tyskland. Men jeg har også sett finere.

Og legg merke til at jo høyere folk klager på hvor ille alt er, jo mindre villig er de til å bidra til å gjøre noe med deg. Alt skal være skinnende blankt, og jeg skal aldri betale skatt. Og hvis det er noe feil, så skyldes det de som faktisk vil at vi skal betale skatt. Og det er høylytt kjeft når det er et hull i veien, samtidig som det er anklager om sabotasje av dem som person når veien innsnevres for reparasjon av nevnte hull. Kravet ser ut til å være at usynlige nisser, på frivillig basis må vite, skal krype ut av huller i asfalten og fikse ting. De skal aldri synes, aldri sperre av veien, og aldri koste noe.  Intellektuell dissonans, er det det det heter?

mandag 2. april 2012

Øystein og Kristin, sitting in a tree.



Øystein Stray Spetalen har bydd SV til dans og SV svarer med å bukke og neie. Er ikke sikker på takten her, men det ser ut som det er mange som har lyst til å tromme den. Det rangles med CDO`er, SIV`er og CDS`er som om The Gypsy Kings skulle sitte på scenen.
Spetalen går ut og sier at tusenvis av småsparere tapte pengene sine p.g.a. Kristin Halvorsen. Hun er visstnok spesielt udugelig, og hennes ego var så stort at hun hungret etter en jobb hun ikke var kompetent til å inneha. SV’s finanspolitiske talsmann plukker opp banjoen: «Jeg oppfordrer Spetalen til å slutte med dette våset, og heller innrømme at han er rasende på Kristin Halvorsen fordi hun sørget for at han måtte bidra til fellesskapet som andre folk». Puh. Temposkifte. Dette mener selvfølgelig Spetalen er et personangrep, i motsetning til det han selv sa om sin dansepartner under gitarintroen til hele showet.
Hvorfor er Kristin så udugelig? Jo, hun fikk ikke stoppet de risikable og innviklede spareinstrumentene som var så populære i finansmarkedene. Credit Default Swaps, Structured Investment Vehicles, Collateralized Debt Obligations. Ting tidvis godtroende mennesker kjøpte av fulltids utspekulerte mennesker, ofte med sure toner og utakt som følge, som i de såkalte Terra-kommunene (Når noen lar seg svindle og noen svindler, vet jeg forøvrig hvilken av  partene jeg er mest gretten på).
For det er ingen tvil om at det var svindel på et helt nytt nivå alt dette, noe Spetalen ser ut til å være enig i. Og manglende reguleringer er uten tvil en hovedårsak. Det jeg er ute etter er grunnen til at Halvorsen var så spesielt udugelig? Dette er en farsott som har rammet hele det vestlige samfunn hardt. De fleste adskillig verre enn Norge. Alt som finnes av finansregulerende institusjoner, nasjonale så vel som internasjonale, gikk på limpinnen. Det var dette enorme korthuset av internhandler, bygget 30 ganger så høyt som verdien av de boliglånene som lå under dem, som førte til at det gikk mugg i tubaen in the first place. Tidligere genierklærte Alan Greenspan måtte slukøret spille ballade foran den amerikanske kongressen om sin manglende evne til å oppfatte trusselen. Og han var selve guden! Var han mer, mindre eller like udugelig som Halvorsen, Øystein? Han og alle de andre? Og er det din mening at dette hadde vært gjort bedre under en hvilken som helst annen finansminister? Empirien fra den store verden der ute ser ut til å tale imot deg.
Dramatikken er for øvrig langt fra over. Neste vers kommer nå, og ligner til forveksling foregående sanger om finansielle kriser og boblesprekk. I USA, boblenes nåværende hjemland, er over 90% av den såkalte økonomiske oppstandelsen falt i lommene på den øverste prosenten. Vi har det mange kaller en «jobless recovery», og skjevfordelingen ser ikke ut til å gå i piano. Dirigentene som ledet hele orkesteret rett i vannet står igjen på et podie som er betraktelig høyere nå enn den var før finansmusikken gikk i ball. Konsolidering heter det visst, når banker som er store nok til å ta en støyt under en krise kjøper opp de som ikke er det, noe som gir uttrykket «too big to fail» en helt ny patina. Rart hvordan dette skjer hver gang. Jeg gleder meg ikke til neste pause, for den blir adskillig verre. Da hjelper det kanskje ikke å ta dekning i orkestergraven.
Har man interesse av å finne ut noe om tankegangen har jeg ingen bedre forslag enn disse to briljantene herrene, Bird and Fortune, i livlig passiar:
Og her:
http://www.youtube.com/watch?v=lWDdcD-1xoo
http://www.youtube.com/watch?v=ScwGBNMH428&feature=relmfu

tirsdag 20. mars 2012

Fantastisk Amerikansk politikk!

Som vanlig er overmoralske, religiøse, eldre menn totalt besatt av sex. Særlig den sexen de ikke har selv. Det kommer med de gamle bøkene, tror jeg. De går hormonsprengte tenåringer en høy gang i sin nesegruse interesse i folks nedre organer og soveromsvaner. Her er noen fantastiske spørsmål til Republikanske politikere:

Bittelittegrann bakgrunn først. Valgkampen i USA har i disse dager gått inn i en hjernenedbrytende fase av «verdispørsmål», først og fremst rettet mot kvinners rett til reproduktiv helsestell. Prevensjon blir fremstilt som syndefullt og ukristent som man er et ludder hvis man bruker, og i mange delstater i USA blir det nå innført lover som sier at før en abort (lovlig i USA etter Roe vs. Wade), må en kvinne gjennomgå interne vaginale ultralydundersøkelser og bli forevist bilder av resultatet før abort gjennomføres. I visse tilfeller skal også eventuell hjertelyd spilles av. Dette selv om undersøkelsen er medisinsk unødvendig. Skjermen som viser bildene skal plasseres i øyehøyde, men kvinnen kan, om hun så ønsker, lukke øynene under undersøkelsen. Det er jo tross alt frihetens land, må vite. President wannabe Rick Santorum har også fortalt sine potensielle velgere at sex er for reproduksjon, og kun det. Dette faller inn med H. L. Mencken`s uttalelse om at den grunnleggende beskrivelsen av puritanisme er den «altoverskyggende frykten for at noen, ett eller annet sted, har det gøy». Selv om disse folkene lever i 1850-årene har de Facebook-sider. Her er noen spørsmål stilt til disse sullikene på sidene deres:

Guvernør Brownback, har du en kryssordbok til meg som jeg kan bruke mellom graviditetene mine? Jeg kan nemlig ikke gå så mye rundt nå som jeg har en Aspirin mellom knærne (Guvernør Brownback`s forslag til prevensjon. Sånn gjorde de det nemlig i gamle dager).

Guvernør, jeg er for tiden 4 år over min overgangsperiode. Hva er den beste måten for min mann å få sex fra nå av, ettersom sex med meg nå er meningsløst? Og han er jo fremdeles full av millioner av barn som ikke bør gå til spille.

Til Guvernør Bob McDonald: Hei, Bob. Jeg mailer bare for å fortelle deg hva som foregår, ettersom du er så interessert i mine nedre deler om dagen. Jeg er nå i dag to av min menstruasjon, så jeg må snart melde at et egg har mistet sin rett til å oppnå liv, og det er jo fælt. Er det et skjema jeg må fylle ut for det, eller et nummer jeg skal ringe?

Guvernør Brownback, moren min har nådd overgangsalderen. Skal jeg låse henne nede i kjelleren synes du? Jeg vil jo ikke at yngre kvinner skal bli smittet av hennes ikke-barne-lagende livsstil.

Guvernør, hvorfor er det bare kvinners egg du er så interessert i? Hvorfor er det sånn at menns sperm er smarte nok til å svømme riktig, men du vil ikke jobbe for å redde dem? Jeg er sikker på at mennene her i staten har massakrert tusener av dem!

Legen min har nettopp diagnostisert meg som hysterisk. Er det en maskin jeg kan kjøpe for dette, eller skal jeg bare be til det blir borte?

Til Guvernør Tom Corbett: Jeg er så heldig som har en guvernør som er villig til å overta ansvar for mine personlige helsespørsmål! Ikke alle kvinner er så heldige.

Guvernør Brownback, Jeg trenger å stille deg et spørsmål til; tror du det er det sant at 100% av graviditetene her i Kansas involverer menn? I så fall, har du et forslag til hvordan vi kan ta oss av dem som problem? Takk for din ekspertise.

Søsteren min ble gravid, men har ikke hatt sex. Kan det ha kommet gjennom en Jacuzzi som ikke var renset skikkelig? Vi vet jo hvor sleipe disse liberale er.

Sad hypocrisy from Sirleaf Johnson


I want my rights, but I reserve the right to deny those rights to others when I get them. Freedom yes; but for me, not for those other people.

                We have just seen an unapologetic President Johnson Sirleaf (one of my long time personal heroes, by the way) alongside a writhing and uncomfortable Tony Blair, talking about laws on the African continent that criminalizes being born gay. Johnson defiantly reserving certain rights and freedoms for herself and those of the same sexual persuasion as her, Blair sneakily avoiding the subject all together. He disappointed just as much, having a history of support for gay rights. Surprisingly enough. After all, the man belongs to a church that thinks condoms is a far greater threat to humanity than AIDS. Link to video: http://www.youtube.com/watch?v=Ut5V-HN2GGk

Homosexuality is not a victimless crime, because it is not a crime. It is also victimless. That’s why it shouldn`t be considered a crime. You really need religion to see a problem with it. You need something written in the Bronze Age to steer your morals, and you need a non-existent God that the “sin” can be done against. Because no person actually suffers from other people being gay. We saw a microcosm example of this in the United States not so long ago. Proposition 8 was put in in California to eliminate gay people’s right to get married, and it was supported 52,3 against 47.7 by voters. Those groups organizing and fundraising for this proposition were overwhelmingly religious, especially Catholic and Mormon (with Jewish religious societies being a positive exception). Another sad fact is that the group that was most in favor of the proposition, is exactly the group that has had to fight hardest for its own rights in that country: African Americans. As a group, they voted 70% for denying rights to another group, far more than any other demographic.

President Johnson, you need to step up to the plate on this one. In these days, people are being burned and beaten to death on streets in Africa for this bogus crime (if you look hard enough, you will find the videos, but I suggest you don`t). In Iraq we have seen a wave of attacks and murders on so called emos; more or less people who like to dress fashionably. That must surely be worth a death sentence, right? In the US, we see an openly homophobic presidential candidate wannabe in Rick Santorum. At least until he is revealed as gay, as happens to so many of his homophobic friends over there. Most of this, in all instances, is driven by religious zealotry. By the way; if God exists, I think he can handle some gayness in this world. The guy created billions of galaxies and millions of species, I fail to see how he could be so preoccupied with this issue that his feelings would be hurt be it. And President Johnson, you are not helping the situation. I heard you say that you like yourself just the way you are, but apparently you don`t. If you did, why criminalize some of yourself for what they/you are?

So if you don`t want to have sex with gay people, don`t. But you see, you won`t “catch the gay” by walking down the street. Neither will your children. It is not a transmittable disease. And there will be no “teaching the gay lifestyle” in schools, turning young boys into small Elton Johns. This is shameful demagogy and bias, and it needs to be stopped. Oh, and do me a favor. Google the word Santorum (as in Rick).



Espen Goffeng

søndag 18. mars 2012

Om å leve i en boks

Jeg satt i fengsel i Israel i noen dager sommeren 2010. Der hadde jeg en kort men frustrerende samtale med en fangevokter. Dette innlegget er fra min bok om dette, Dødelig Farvann, og er en kommentar til David Grossman`s kronikk i Aftenposten i dag. Det er en kommentar om å leve i et ugjennomtrengelig system av overbevisninger.

Kronikken finnes her: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/For-de-blir-dove-pa-begge-orene-6787139.html

På min egen avdeling er jeg den eneste med vestlig utseende, og vokterne lurer på hva i all verden jeg da gjør her. En av dem setter seg ved bordet vårt og ber meg om en prat.

«Hvorfor er du her? Hvorfor gjør du dette? Er du muslim?» spør han. Jeg svarer at det er jeg ikke.


Vokteren får et mistenksomt uttrykk i ansiktet. «Men hvorfor gjør du dette da?»

«Du vet jo hvorfor vi gjør det,» forsøker jeg. «Du må da vite hva dere gjorde under Gazakrigen, hvordan dere avsluttet krigen deres i Libanon, hvordan pales­tinerne i Gaza har det? Du vet jo egentlig hvorfor?»

Han svarer med et skuldertrekk og den vanlige replikken om at Israel har rett til å forsvare seg. Jeg trekker frem de enorme forskjellene i dødstall og øde­leggelser på palestinsk og israelsk side.

«350 barn ble drept under Gazakrigen. Forventer dere ikke at folk gjør motstand etter noe sånt?» spør jeg.

Et nytt skuldertrekk. «Jeg tror ikke på deg.»

«Så hvorfor tror du egentlig vi gjør det vi gjør?»

«Fordi vi er jøder.»

Samtalen dreies inn på jødeutryddelsene under krigen, og jeg må jobbe for å overbevise ham om at jeg i det hele tatt har hørt om dem. Jeg forteller om intervjuer jeg har sett med norske jøder som overlevde leirene, om at jeg som liten lå våken om nettene og tenkte på jødiske barn som ble satt i hundebur i konsentrasjonsleire i Polen for å bli drept.

Vokteren lar seg ikke overbevise. Hadde jeg visst noe om holocaust, eller sho’ah, som det heter på he­braisk, ville jeg ikke mislikt jøder så sterkt, sier han.

«Hør, for folk i Norge spiller det ingen rolle om dere er muslimer, jøder, buddhister, ateister, danske bryg­geriarbeidere eller belgiske kopimaskinselgere. Det er det dere gjør som betyr noe,» kontrer jeg. Men man­nen står på sitt.

«Og så Norge,» sier han, «som virker som et så flott land. Jeg kjenner folk som har bodd der, og kunne tenkt meg å flytte dit selv.»

«Men så gjør det, da!»

«Tror du det er noe lurt?»

«Hvorfor skulle ikke det være lurt?»

«Jeg er jo jøde.»

«Men ingen bryr seg vel om det!» Samtalen gjør meg sliten og oppgitt. Heldigvis blir vi avbrutt av en av de andre vokterne.

----------------------

Jeg sitter altså og mislykkes i å få mannen til å tro på meg når jeg sier at jeg er klar over hva Holocaust var og hvordan det foregikk. Absurd!